onsdag 2. juni 2010

Livet lokkar

Eg lenar meg mot trua at livet lokkar oss fram som mennesker. At omtrent etter ti-års bursdagen byrjar livet å lokke oss med løyndomar og freistande lovnader. "Eit menneske vert født. Han kjem hit som på ein stor gledesfest," som klokkaren Lible seier i Oskar Luts sin "Våren". Og det, korleis vi møter livet, er allereie minst litt avgjordt av ballasten som vi fekk med oss frå erfaringa før dei fylte fyrste ti år.

Men (eg er eit men-menneske) livets lokkingar fordunstar i lufta når du er ca 30. Minst med meg tok det så lang tid. Eg må tenkje meg om. Kvifor er eg so heldig, eg har vore berga frå naud og hjarteblod, men likevel er eg trist? Og dei små utfordringar i livet mitt som eg har, kvifor er eg so elendig til å ta lærdom av desse? Samstundes virkar det som bevis på at ingenting som er viktig, skjer tilfeldigvis. Ingen får bere større bør enn ein greier. Stemmer det? Mine bør er små og lette, men likevel takler eg det dårleg.

Me sjølv rår ikkje over det som måtte hende. Men me har nok makt over reaksjonen korleis me møter desse hendelsene. Og der er det: kanskje livet LOKKAR det INDRE menneske av oss UT med sine hendelser. Kanskje er det heile meininga med alt som skjer. Kva kunne vere målet? Love and compassion? Finst det i meg? Må eg erfare sorg for å verte mjuk overfor dei sørgjande? Treng eg å føle naud og angest for å skjøne livet for eit enkeltmann i okkuperte områder? At i alt som gjeld lidingar i livet og arbeidet til deg og dine, har du ingen instans du kan klage til eller stole på. (Som svenskarar hadde spurt etter å ha hørt korleis vanlege menneske vart revne or heimene sine midt på natta og sendt i krøtturvognar til sibirske fangeleir for å arbeide og svelte seg i hjel - "Kvifor kallte dei ingen politi?" Det var ja sjølveste politi som arresterte jødar i Noreg, og. Me fyllte berre ordre, det var ikkje oss det sto på.

Og me får kanskje påminnelse undervegs. Me høyrer av sjukdommen og lagnaden til dei andre. Klarer eg å setje meg på deira plass i tankene mine? Eg sjølv hadde ikkje klart det meste eg ser andre lide av. Det er ikkje alltid at eg er klar over det.

Og når eg kjem til livet, kjem eg til daud. I dag høyrte eg om at Toonela, den estiske Valhalla, ligg under vatnet. Og derfor er vatndaud det riktigaste daudet ein kan lide. Det faktisk finst innganger til Toonela - virvelstraumar som virvlar i solretning, mens utganger virvlar i motsatt veg. Toonela er heimen til dei som er døydde eller ikkje fødde enda. Storken som hentar ungar til estiske mødrer heiter faktisk toonekurg.

So bur folk vidare i Toonela og det er ikkje so særleg annleis enn her. So har eit menneske skifta berre tilværelsesplass. Det ligg skikkeleg trøst i dette, sidan havet tok menn både tidt og ofte.

Han som fortalde det, snakka med ei jente som vart redda frå Estonia når det forliste 28.09. 1994 (som kjend omkom 852 menneske, det vart redda 137). Ho sa at det vart varmt og behageleg roleg til sist, men rett før ho vart trekt ut av vatnet, opna ho augo og vart skuffa: eg er likevel framleis her. Det skjedde rare ting forresten med nokre som vart redda - deriblant den andre kapteinen - fyrst vart dei oppført som redda, men etterkvart fekk dei eit spørsmålstegn bak namnet sitt, for deretter havne til lista for dei omkomne (eg hugsar dei endelause listene på tv-skjermen som køyrde heile dagen, kvite namn på svart skjerm, det var so sjeldant det dukka opp "redda" bak nokre av dei). Sånt skjedde med 8 namn. Kroppene vart ikkje funne.

Men ho hadde håp at veninnene skulle dukke opp enda 2 år etterpå. "Dei kan ikkje vere daude, eg kjenner ikkje på meg at dei er daude. Dei er so nær til meg, eg skulle vel forstå viss dei ikkje er til meir. Men det gjer eg altso ikkje." "Det kjem an på kontakta du hadde med dei", svarte mannen. "Viss kontakta var veldig nær, skal dei aldri vere daude for dei. Dei finst i din informasjonsfelt framleis. Der glir dei aldri ut ifrå, so for deg døyr dei ikkje." Og der fortalde han om Toonela.

Mora til dei to veninnene hennar feira fødesdagen til døtrene, tvillingar, i stor selskap med kake og anna. Alle kom med blumar og sa et dei tvillingsyskjen skal kome tilbake, me håpar det! "Eg veit det, eg er heilt sikker," svara ho.

Men det var også ei anna mor i filmen, som mistet sonen sin, Andres. Havet ga ikkje legemen hans ut. Ho mora gjekk til stranda der han pleide å leike på steinen i vatnet som liten gut, og der bar ho saman ei høg steinrøys og tende lys på det. Ho sa det gjekk opp for henne at ho var mora til ein sjømann. "Og ei sjømannsmor må alltid vere forberedt for det verste. Og sonen min var ein sjømann."

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar